Om sommeren, på øya, holder vi oss helst på øyas småveier og stier - vi fastboende.
Vi spaserer ikke over folks brygger, midt i middagen, midt i barneleken eller trør over de som ligger og soler seg. Vi vel vel kanskje hvor irriterende det er - eller iallefall de som bor/har bodd i stranda,
sånn som fiskeren.
Stranda er Ågerøy havn.
Men nå, eller resten av året, når alle turistene sitter i sine residenser på fastlandet, er det fritt fram.
Da er det koselig å ta seg en tur ned her, i stranda, spasere over bryggene, gå opp trapper, ned trapper og ja, jeg innrømmer det - jeg kikker inn gjennom vinduene.
Husene her ute er bygd så tett og koselig, nesten litt rotete.
Men de er vel bygd der de synes det passa best.
Og fordi de er bygd på denne måten oppstår det små rom og ganger mellom alle husene og uthus.
En kan nesten gå seg litt vill.
Herlig.
Tidligere i vinter - faktisk i januar, når disse bildene er tatt (-dagen før snøen kom) , var jeg utenfor et hus jeg ikke har vært før. Og nå er jeg på mitt 8 år her ute.
Jeg finner stadig noe nytt.
Nå kan jeg gå her ute å tuste, uten å treffe noen andre.
Men allerede nå til påske øker nok øyas befolkning i ei ukes tid før det igjen blir stille.
Og så kommer sommeren, med folk og dyr fra hele Norges land.
Dagen idag er en fin dag for innlegg om øya.
I dag er det nemlig 74 år siden krigen kom ,
til Ågerøya og Lillesand.
Den kom jo her en dag før her, enn i resten av landet,
med torpederinga av Rio de Janeiro, utenfor nettopp Ågerøya.
Og mange av de som bodde her var ute å reddet overlevende tyskere.
*
